Forfatterveiledning (Lille norske leksikon)

Artiklene skal ha en tittel (oppslagsord) som gir en presis beskrivelse av temaet. Dersom et tema er kjent under flere navn, brukes som hovedregel den enkleste og mest kjente formen. For eksempel bruker vi «armene og beina» i stedet for «ekstremitetene». Tittelen er avgjørende for at leseren finner artikkelen gjennom søk.

Dersom en artikkel kan ha flere alternative titler (oppslagsord) velges det mest brukte. Andre varianter legges inn i feltet «også kjent som» i faktaboksen, og alternativt i begynnelsen av artikkelteksten.

I biografier bruker vi det vanligste navnet som oppslagsord. Mellomnavn og lange, offisielle navn settes i feltet «også kjent som».

Alle titler begynner med liten forbokstav, med mindre det er et egennavn.

Den første setningen i innledningen skal definere oppslagsordet og fortelle leseren hvem eller hva artikkelen handler om. Leseren skal med en gang få opplevelsen av å ha kommet til riktig sted i leksikonet.

Alle artikler skal starte med en innledning. Innledningen er en lettlest oppsummering av det viktigste innholdet i artikkelen, de mest innlysende tingene: innplassering i tid, historie, verden, politikken, kunsten.

Innledningen skal være lettlest og fri for vanskelige faguttrykk.

Begynn med det som er viktigst for målgruppa, ikke det som er viktigst for fagfeltet.

Ikke «Ekorn er en gnagerart i ekornfamilien».

Skriv heller «Ekorn er et lite pattedyr som lever i hele Norge».

Artikkelen kan ikke være for lang, maksimalt 2500 tegn. Hvis emnet er for stort, kan det skrives flere artikler. Istedenfor en lang artikkel, er det bedre å dele den opp i flere artikler som lenkes til hverandre.

Artiklene skal fortelle leseren det viktigste, ikke alt, om et emne. Gå rett på sak, unngå småord. Ikke ta med alt for vanskelige ting: Avanserte lesere kan gå til snl.no.

Del opp teksten flittig. Lag et nytt avsnitt når noe nytt tas opp i artikkelen. Det kan være en ny begivenhet, en ny person, en ny tilnærming eller lignende. Et avsnitt bør være omtrent tre til fem linjer.  

Bruk gjerne eksempler. Eksempler gjør det abstrakte mer konkret. Bruk eksempler i artikkelen som kan appellere til både voksne og barn. Eksemplene bør tilpasses hvor spesialisert en artikkel er eller hvor interessant den er for forskjellige målgrupper. Som regel bør de passe yngre lesere uten å være barnslige. Konkrete eksempler er svært viktige, da de kan være avgjørende for om leseren forstår eller ikke. 

Tanken med teksten er å lære noe. Derfor bør vi ikke helt unngå vanskelige ord og konsepter. Når vi gjør det, er det viktig å forklare det første gang det dukker opp.  Det vil også være mulighet for å forklare litt uvanlige ord med ordforklaringer, det vil si en artikkel som kun er definisjonen av et ord.

Lengre artikler bør ha mellomoverskrifter. Skriv korte og saklige mellomoverskrifter. Dette hjelper med å skille mellom relevant og irrelevant stoff. De hjelper leseren med å orientere seg i teksten og få oversikt over innholdet. Leksikon er en egen sjanger, vi skal ikke fange inn leseren med fargerike mellomtitler.

Samme type artikler skal ha samme mellomoverskrifter. Det gjør sammenligning av flere artikler enkelt for leseren. Det vil si at maler for samme temaer følges (som land, personer, dyr).

Alle mellomoverskrifter blir automatisk til innholdsfortegnelse i venstremargen.

Alle artikler i Lille norske leksikon har mulighet for faktaboks. Feltene i faktaboksene varierer etter artikkeltype. Alle biografier, landartikler og de fleste dyreartikler skal ha faktaboks.

«Også kjent som»

I feltet «også kjent som» kan du skrive inn alternative oppslagsord for artikkelen. Feltet er søkbart og vil derfor kunne hjelpe leserne med å finne artikkelen. Her bør vitenskapelig eller vanskeligere ord som ofte brukes om oppslagsordet stå.

Bruk et aktivt og konkret språk der det kommer tydelig fram hvem som handler eller mener noe. Det viktigste poenget bør stå først i setningen.

Eksempel:

Passivt: «Det bygges bol av kvister». Aktivt: «Ekornet bygger bol av kvister».

Ikke skriv: «Straffbarheten av ...» Skriv heller: «Det er straffbart å ...».

Kjente ord er lettere enn ukjente, selv om de er lange. Sammenlign er lettere enn jamfør.

Velg de ukjente ordene med omhu.

Skriv om lange, sammensatte ord.

Lange ord er, helt generelt, vanskeligere å lese enn korte. På norsk er vi glade i sammensatte ord, og disse blir ofte lange. Det er særlig vanskelig for folk som skal lære norsk å forstå hvilke enkeltord et sammensatt ord består av. Disse kan deles opp og skrives om, men: unngå særskrivingsfeil.

Ikke skriv «konferanseforedragene», skriv «foredragene på konferansen».

Mange konsonanter på rad kan være vanskelig for svake lesere å stave seg gjennom.

Eksempel:

Ikke skriv «Det er en engelskspråklig film».

Skriv heller «Filmen er på engelsk».

Studier av leseforståelse viser at personlig tiltale gjør det lettere for leseren å forstå en tekst. Men dette passer ikke for alle typer tekster, da en familiær tone bryter med leksikonsjangeren. Det reduserer inntrykket av korrekthet og tillit. I våre artikler, selv de enkle, prøver unngår vi du-tiltale. Oftest kan man erstatte du med man. Det er likevel ikke alltid heldig, ettersom det kan være uklart hvem det blir referert til når det står man. Det kan også bli rotete. Noen ganger er det bedre å skrive om setningen helt for å unngå misforståelser. 

Eksempel:

Ikke skriv «Man har kommet fram til at det er ...»

Hvis det er et vitenskapelig funn, er det bedre å skrive: «Forskere har funnet ut at ...»

Vi bruker han, hun og hen. Unngå vedkommende og han/hun.

Veksl mellom korte og litt lengre setninger. Hovedregelen er å skrive for korte heller enn for lange setninger. Del gjerne opp lengre setninger i flere. Men for mange korte setninger etter hverandre kan gjøre lesingen vanskeligere hvis de oppfattes som for avskåret eller for informasjonstette. Ofte prøver man å forkorte setningene for å spare plass skriftlig. Det fører til at informasjonstettheten øker, og at flyten og forståelsen av lesingen reduseres. Derfor er det viktig å variere lengden på setningene. 

Unngå innskutte forklaringer med komma eller parenteser. Skriv heller en annen setning eller lenk til et annet oppslagsord. Bisetninger er ikke forbudt, men de bør ikke være for lange eller for mange. Del heller inn i flere setninger. 

Ikke bruk forkortelser som bl.a., osv., eller enkeltbokstaver eller initialer for egennavn. Det finnes noen unntak, som for eksempel H.C. Andersen, J.K. Rowling og J.R.R. Tolkien.

Vi sløyfer ikke personlig pronomen eller verb, alle setninger skal skrives helt ut.

Velkjente forkortelser for mål og vekt som km, m, dm, cm, mm, kg, g og mg er ofte lettere å lese enn hele ordene, særlig hvis ordene forekommer mange ganger i samme artikkel. Forkortelsene skrives uten punktum. Vi bruker ikke forkortelser for mindre velkjente mål, som hl, hg eller daa (hektoliter, hektogram og dekar).

Det er også lov å skrive ca. i stedet for cirka.

Ikke skriv vanskeligere enn nødvendig. Se alltid for deg målgruppen(e). La ordene være enkle, konkrete og så vanlige som mulig. Skriv som du snakker, uten å bli for muntlig. Ikke bruk «stammespråk».

Mange med lesevansker har også andre problemer med å oppfatte informasjon. Dette gjelder for eksempel personer med autisme. Blant annet kan de ha problemer med å tolke billedspråk. Uttrykk som å «gå på veggen» eller «gre alle over en kam» kan lett tolkes bokstavelig. Mange slike uttrykk kan også være vanskelig å forstå for noen som kommer fra en annen kultur.  Det passer heller ikke så godt inn i leksikonsjangeren.

Verktitler, for eksempel filmtitler, bøker, album og operaer, skrives i kursiv. Selv serier av filmer, bøker, tidsskrifter osv. er skrevet i kursiv i Lille norske leksikon. 

Alternativt navn er hovedsakelig i kursiv.  

Sangtitler og dikt er skrevet mellom «...».  

Direkte oversettelser er skrevet mellom ‘ ...’. 

Eksempel: «Karate betyr omtrent ‘tom hånd’», (ikke «...»).  

Også rundt sitat settes enkle anførselstegn (‘ ’). 

Fremmedord, for eksempel Mesopotamiia i oppslagsordet Mesopotamia, kursiveres. 

Personnavn i oppslagsordet må stå i rekkefølgen Fornavn Etternavn. I artikkelen kan man skrive på samme måte. Der er det også greit med bare etternavnet, men ikke bare fornavnet.

Ettersom numeriske data ofte innebærer økt oppdateringsfølsomhet, prøver vi å unngå altfor stor nøyaktighet hvis det er mulig. 

Eksempel:

Skriv: «Baskerland har 2,1 millioner innbyggere».

Ikke skriv: «Baskerland har 2 123 456 innbyggere».

Tallene 1–12 skrives i bokstaver når de ikke etterfølges av en enhet. Hvis tallet etterfølges av en enhet, skrives det med tall. 

For eksempel: 2 km, 4 liter, tre menn

Hvis artikkelen inneholder flere forskjellige tall som kan sammenlignes, bør de skrives likt. I disse tilfellene følges ikke regelen om å skrive tallene 1–12 med bokstaver. 

I datoer skal navn på måned skrives med bokstaver.  

Personartiklene vil være litt forskjellige avhengig av hvem det skrives om – om det er en kunstner, en sanger, en idrettsutøver, en politiker, osv. Siden artiklene vil være korte, ønsker vi en kronologisk oppbygging med bakgrunnsinformasjon først. Prøv å følge denne oppbyggingen:

1. Innledning: Yrke, land, periode i historien/kunsthistorien (hvis det er en forfatter, kunstner, filosof), de viktigste tingene personen har gjort eller er særlig kjent for
2. Bakgrunn (Oppvekst, utdanning, familie)
3. Karriere
4. Viktig tematikk eller saker (beskrivelse av saker er viktig i biografi om politikere, tematikk er viktig i biografier om kunstnere).
5. Kunst (ulike kunstuttrykk, som maleri, roman, skulptur, musikk)
6. Eventuelt perioder i kunstnerens virke
7. Betydning

1. Innledning – Skal kort si noe om plassering, styreform, størrelse og hovedstad.
2. Geografi – Plassering. Verdensdel, naboland. Størrelse (landareal totalareal). «Rekorder» (Høyeste fjell, største innsjø, laveste punkt hvis det er noe). Nasjonaldyr/fugl
3. Miljø
4. Natur og klima.
5. Folk og kultur – Hvem bor i landet? Utdanning, dagligliv og fritidsaktiviteter. Hvordan bor de (by/land)? Nasjonalrett. Nasjonalsang. Folkedrakter.
6. Politikk og stat – Hvem bestemmer i landet? Hvem samarbeider de med, hvem er de uenige med? Medlem i verdensorganisasjoner? Hva produseres i landet? Hva lever de av?
7. Historie – Hvordan ble landet et land? Andre viktige historiske hendelser.
8. Landet og Norge

1. Innledning om hvilket dyr, type dyr (pattedyr, fisk), rovdyr, utbredelse, mengde i Norge
2. Beskrivelse
3. Levevis (Hvordan lever de og dør de? Hva spiser de? Hvor bor de?)
4. Formering
5. Annen nødvendig informasjon om akkurat dette dyret. For eksempel utryddelse, jakt (ulv, rovdyr), gift eller kulturhistorie (rev, ugle)

Den biologiske systematikken skal komme i faktaboks, det skal bare nevnes i teksten dersom det er viktig å nevne nære slektninger.